[Innlegget sto på trykk i Dagbladets papirutgave 2009-09-14, side 50, og er også tilgjengelig på nett]
Tord Akerbæk, medlem Norske Dramatikeres Forbund
Håkon Wium Lie, medlem Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening
En rekke kunstner- og forfatterorganisasjoner lanserte nylig en kampanje mot «stjeling» av innhold på internett. Kampanjen ber de politiske partiene klargjøre sine standpunkter, men legger samtidig klare føringer på hvilke standpunkter de politiske partiene bør ha. Oppropet har i liten eller ingen grad vært diskutert internt i organisasjonene, og vi mener organisajonene gjør strategiske feil når de avviser forslag fra Venstre, SV, og Rødt som kan gi oss nye kompensasjonsmodeller for innhold på nettet.
Som medlemmer i noen av disse organisasjonene tillater vi oss å komme med noen råd til våre talsmenn.
Flere modeller er tenkelige: Frikjøp av enkeltverk, kompensasjon for all fildeling, frivillige ordninger med åpne lisenser. Modellene er foreløpig på idéstadiet og alle er kanskje ikke like gjennomtenkt, men å blankt avvise folk som vil å gi oss penger – det er ingen god strategi.
Det kan hende at en form for kompensasjon er det beste vi kan oppnå. For sannheten er jo at vi vet svært lite om hvor innholdet vårt tar veien. Akkurat nå er «Max Manus» kanskje på vei over Andesfjellene med eseltransport. Selv uten fildeling er det en ugjennomtrengelig verden. Det vi ikke vet er det vanskelig å ta stykkpris for.
Det som er klart er at alle kompensasjonsordninger må bygge på opphavsretten, ikke innskrenke den. Uten opphavsrett har vi ingenting å kreve kompensasjon for.
Det finnes en vilje til å betale, både for film og ebøker. Utnytt den før den forsvinner. Få på plass lovlige tjenester fort og husk at de må være like gode som pirattjenestene.
Problemet med å selge åndsverkseksemplarer er at kostnadene ved hver ny kopi er tilnærmet lik null. Ikke sats ensidig på å selge eksemplarer. Knytt nedlastingen til abonnement og sosiale nettsteder. Gi rabatter, spesielt til barna. Bygg lojalitet.
Og når de først har betalt: La brukerne boltre seg i materialet. La dem klippe og lime og lage lenker til favorittene sine.
Hvis vi ønsker at publikum skal respektere våre rettigheter, må vi også respektere deres. Uansett hvor godt formålet kan synes, så er det grenser for hvilke midler vi kan ta i bruk. Privatpersoner eller firmaer må aldri få mulighet til å overvåke folks privatliv.
Vi må også akseptere at det ligger et handlingsrom i å ha kjøpt et åndsverkseksemplar. Noe, som det å ta private kopier, er nedfelt i lovverket. Annet burde vært det, som å velge avspillingsutstyr, lagringsmedium og format. For smale utgivelser kan private kopier være ensbetydende med kulturvern.
Å kalle fildeling for tyveri er i beste fall upresist. Å framstille all uautorisert fildeling som tap for opphavsmannen er fristende, men feil. Forholdet mellom lovlig og ulovlig nettbruk er ikke et nullsumspill der totalen er konstant. Å skremme noen bort fra en tvilsom fildelingstjeneste vil ikke automatisk få dem til å bruke penger på lovlige tjenester.
Skal vi sammenlikne ulovlig fildeling med noe, må det være trikkesniking. Snikeren kan være en asosial snylter, eller en fattig stakkar som utnytter ledig kapasitet. Uansett må irritasjonen over snikingen aldri går ut over de betalingsvillige kundene, slik det skjedde på Østfoldbanen i mai, da NSB lot et tog fullt av betalende passasjerer stå i tre kvarter på grunn av én snikende familie.
Heldigvis går det an å lære av sine feil. Kommunikasjonsteknologien utvikler seg hele tida, og forandrer både hvordan vi formidler innhold og hvordan vi tar oss betalt for det. Det som var uhørt i går er selvfølgelig i dag og bakstreversk i morgen.
Det vi trenger er ikke kontroll og beskyttelse, men fantasi og kreatitivitet. Det burde ikke være noe problem i vår bransje.