Ringen i New York 2009


27. april: Rhingullet

Vi er tilbake i ringen i New York. For to år siden så vi Kirov-ringen her. Den var fin, men forventingene er enda høyere denne gangen. Metropolitans egenproduserte ring har en høy stjerne hos ring-entusiater (også kjent som «ring-nuts») verden over. James Levine, som dirigerer, har sammen med Otto Schenk (regissør) og Guenther Schneider-Siemssen (kulisser) skrudd sammen en ring som – vi har latt oss fortelle – søker tilbake til Wagners opprinnelige eventyr. Mens de fleste andre produksjoner legges til gjenkjennbare tider og steder, skal denne ta oss inn i en mytisk eventyrverden.

De som søker hit kommer dog fra gjenkjennbare tider og steder. Det kan se ut som om New York har tømt aldershjem og sykehus for å fylle opp salen. Her er det krykker, rullestoler og rar gange. Alle ambulatoriske hjelpemidler er representert. Men også noen barn under 10 år (!) og glamorøse kjoler med tilhørende pels og ektemenn. Det er mange japanere, og tysk kan høres. Felles for alle er at de er dypt opptatt av ringen. Alle vi snakker med har sett ringen før, og sammeligninger mellom de ulike oppsetninger er et vanlig samtaleemne.

Når teppet går opp er det en rik visuell verden som åpner seg. Bunnen av Rhinen er mørk og slibrig, men tre vakre havfruer i sjøgrønne havfruekostymer vokter gullskatten. Dvergen Alberich dukker raskt opp og stjeler gullet. Dersom man kan tro på havfruer og dverger under vannet ser scenen realistisk ut. Dette er en anti-minimalistisk oppsetning og det er mange visuelle detaljer. De har også fått plass til en sklie der rhindøtrene kan leke og Alberich kan falle. Mens andre oppsetninger mest sannsynlig ville ha vist fram sklia som en av et fåtall objekter på scenen, har man her bygd sklia inn slik at vi som tilskuere overraskes når den tas i bruk.

Det er mye teknikk under scenegulvet og moduler heises opp og ned. Når Alberich stjeler gullet har han klatret omlag 7 meter opp. Oppsettet ser litt vaklevorent ut. Kulissene er 20 år gamle og dette er siste gang de brukes. For Alberichs helses skyld er det kanskje greit. Men mange av tilhørerne i salen elsker denne oppsetningen og sørger over dens slutt.

Resten av forestillingen fortsetter i samme stil. Kulissene er storslagne og vakre. De onde ser onde ut, og de gode ser godt ut. Dimensjonene er enorme. Det er kulissene som bergtar i kveld. Men sangen og musikken er også førsteklases.

28. april: Valkyrien

Brünnhilde (Katarina Dalayman) dukket opp i andre akt. Hun hadde på seg en flott hjelm med vinger. Ingen horn altså, men vinger er ikke dårlig det heller. Hesten hennes, Grane, ble konkretisert med en mektig statue som gjerne kunne stått lenger fram på scenen.

Vi har plasser på første rad. Det koster endel penger og forberedelser. Men når orkesteret starter forspillet til Rhingullet mens vi kikker ned i orkestergrava finnes det ikke noe bedre sted å være. Det eneste vi kanskje kan klage på er et sterkt lys fra dirigentens lysbord. James Levine ser litt sliten og innelukket ut der han sitter (!), men han dirigerer med engasjerte håndbevegelser og orkesteret følger ham.

Sangerne er i toppklasse. Plácido Domingo synger Siegmund. Han begynner å bli gammel, og gangen er til tider ustø. Men synge kan han fortsatt! René Pape er Hunding. Herlig.

Men kulissene er igjen det som imponerer mest. Dette er vakkert, storslagent vakkert. Ikke mulig å beskrive med ord. Det ser ut som noe Tidemand og Gude kunne gjort.

30. april: Siegfried

Linda Watson har tatt over som Brünnhilde. Hun ser mer Brünnhildesque ut enn Katarina Dalayman, og hun synger bra. Men vi foretrekker helst at samme person synger rollen gjennom hele ringen.

Men igjen er det kulissene som driver kvelden fram. De er laget av Otto Schenk, som sikkert har fått noen til å hjelpe seg. Dessverre lar ikke Met oss ta bilder.

2. mai: Ragnarokk

Kvelden startet med en røyklagt scene. På magisk vis veltet røyken utover orkesteret og publikum. Nornene ble synlige da tåka lettet og vi fikk også se flotte opplyste røde tau som var strukket på tvers av scenen. Nornene hadde bind for øynene der der prøvde å veve framtiden.

Og her slutter notatene. Det kunne vært skrevet mye mer om disse forestillingene. Men underveis ble vi bergatt av det visuelle og sluttet å lete etter ord.