Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 2004-08-26
I DN 20. august argumenterer Jens Måge og Sindre Jacob Bostad
(henholdsvis patentrådgiver og advokat) for programvarepatenter. De
hevder at motstand mot programvarepatenter er basert på ufullstendig
informasjon og mangel på kunnskap. De setter også navn på motstanderne:
Får man innvilget et godt patent, står man veldig sterkt dersom noen
senere vil prøve seg på kopiering eller snylting.
Gjennom de siste 20 år har jeg diskutert programvarepatenter med mange gode teknologer som har patenter i egne navn. Jeg har også selv skrevet patentsøknader i andres navn. Alle som har et bevisst teknologisk forhold til teksten vet at det vi holder på med er tåpelig. Hvorfor gjør man det da? Vanligvis fordi en patentrådgiver eller advokat lokker med bonus. Programvarepatenter er en dårlig måte å beskrive idéer på (programmerere foretrekker å skrive programkode) og private monopol på idéer er et underlig konsept for programmerere som alle daglig bruker andres idéer.
Heri ligger et stort problem: mens de fleste gode teknologer innser at programvarepatenter er skadelige har advokatene en egeninteresse i å etablere et patentregime for programvare. Programvarepatenter skaper arbeid for advokatstanden både når patentsøkandene skrives og når programvareleverandører bruker patenter til å stoppe konkurrenter.
Måge og Bostad hevder at man ikke kan kjøpe patenter. Dette er direkte galt. Patenter handles rutinemessig og innkjøpte patenter er et vanlig våpen når et programvarefirma vil stoppe en konkurrent. Opera Software har nylig mottatt brev fra en japansk firma som hevder vi bryter et av deres patenter. Patentet har de kjøpt fra et amerikansk selskap. I så måte er handel i programvarepatenter lik internasjonal våpenhandel. (Heldigvis har vi bedre forsvar mot anklagene enn feilaktige påstander om at patenter ikke kjøpes.)
Måge og Bostad trekker fram det norske "Bellboy"-patentet som monopoliserer idéen om et elektronisk ordresystem. Patentet beskriver et system der en bruker, eksempelvis en hotellgjest eller kinogjenger, kan bestille en vare via et datasystem. For de fleste av oss er det underlig at slik idé er patenterbar – det burde være innlysende at en datamaskin kan brukes til et elektronisk ordresystem. Bellboy har likevel fått innvilget patentet i flere land og etter rettssaker har de presset norske Filmweb til å inngå forlik. Forliket er hemmelig så kinogjengere vet ikke hvor mye Bellboys patentrådgivere og advokater snylter på hver bilett.
Gitt at et norsk fillefirma kan skape så mye problemer med et enkelt programvarepatent, hva kan et enda grådigere Microsoft gjøre med tusenvis av programvarepatenter? Microsoft vil i år søke om rundt 3000 patenter og de har et kobbel advokater klare til kamp. Dette er en bransje hvor konkurranse er mangelvare, og det vi minst trenger er 3000 nye Microsoft-monopol. Både Konkurransetilsynet og DN bør derfor følge nøye med når EU-parlamentet i høst behandler et direktiv som åpner for programvarepatenter i Europa.
Håkon Wium Lie
Teknologisjef
Opera Software