Jeg vil med dette på det skarpeste ta avstand fra både en utbygging med høyhus på Vestbanen spesielt, og den åpning for høyhus i Oslo generelt som Høyhusmeldingen åpner for.

Oslo har, med rette, blitt karakterisert som "verdens største landsby", og har i alle fall i deler av bymiljøet et særpreg basert på bygninger av moderat høyde og utvikling over en årrekke.

I tillegg til de argumenter som har fremkommet rundt skygger, manglende utsikt, trafikale problemer og det estetisk mangelfulle ved høyhus, vil jeg få peke på de problemer høyhus medfører hva gjelder muligheten for videreutvikling over tid. Hus står ikke stille, de utvikler seg, og det er utviklet en rekke arkitekturprinsipper (se bl. annet Steward Brand's bok "How Buildings Learn", Penguin 1995 og Christopher Alexander m.f. "A Pattern Language: Towns, Buildings, Construction") som støtter opp under en arkitektur som tillater et levende bybilde, hvor hus kan utvikle seg i takt med brukernes behov og omgivelsenes utvikling over tid.

Høyhus bryter med denne dimensjonen av fleksibilitet. Postgirobygget og SAS Radisson er fremmedelementer som brutaliserer bybildet. Men det største problemet med dem er at de ikke kan videreutvikles på en enkel måte som harmoniserer med utviklingen i omgivelsene. I stedet preger bygningene området rundt på en måte som gjør at det ikke spiller noen rolle hva som skjer der - uansett vil høyhusene dominere.

Byer som Stockholm, Paris, Boston og London har eksperimentert med høyhus innen eksisterende bebyggelse, men har forlatt denne tanken da bygningene viste seg å ødelegge lokalmiljøet, skjemme bybildet, og tildels ikke fungere etter hensikten da det viste seg at brukernes behov hadde endret seg - og at de høye bygningene ikke lot seg endre tilsvarende.

Der høyhus har vært vellykket, har de blitt satt opp i egne områder (La Defense i Paris, Docklands i London, Financial District i Boston). Oslo er imidlertid for liten til å kunne avsette slike områder. Å lage høyhus innenfor et eksisterende område som Vestbanen viser at man intet har lært, verken av egne tabber i Oslo eller av erfaringene fra andre byer med historisk arkitektur.

Vinnerutkastet i arkitektkonkurransen er skrivebordsarkitektur av verste skuffe - arkitektur som ser fantastisk ut når man ser den i små formater og ser de store linjer, men som i froskeperspektiv gjør mennesker små og forstemt. Når husene er bygget, hjelper det ikke hvor stygge de er, man kan i høyden forsøke å lappe på dem slik det nå desperat forsøkes med Postgirobygget.

Ikke ødelegg det preg av vennlighet Oslo fremdeles har. Stopp utbredelsen av høyhus i Oslo, og behold og formaliser retningslinjer som støtter opp under, ikke kaster vekk, den historiske tradisjon byen tross enkelte tabber har.

Med vennlig hilsen

Espen Andersen
Førsteamanuensis,
Handelshøyskolen BI
(pt. bosatt i Lier, men oppvokst og arbeidende i Oslo)